En fonds-guide



Her får du en innføring i fondsverden

Utvalget av fond er stort, men hvordan finne de som passer best for deg? I denne artikkel får du en oversikt over de forskjellige hovedtypene fond, og en kort innføring i deres investeringsstrategier.

Hva slags verdipapirer kjøper fondet

Det første og viktigste skillet mellom ulike fond går på hva slags verdipapirer de kjøper. De vanlige kategoriene er disse:

  • Aksjefond - Fondet investerer i hovedsak i aksjer
  • Rentefond - Fondet investerer i rentepapirer som obligasjoner og sertifikater
  • Kombinasjonsfond - Fondet investerer i en kombinasjon av aksjer og rentepapirer
  • Spesialfond/Hedgefond - Fondet har en alternativ investeringsstrategi, f.eks. muligheten til å gå både long og short aksjer

Aksjefond

Aksjefond defineres som fond som har minst 80% av sin kapital investert i aksjer, og kravet gjøres også gjeldende for investeringer du kan ha på en Aksjesparekonto. Aksjefond kalles også «long only» fond, da de kun kjøper (går long) aksjer, i motsetning til hedgefondene som også regelmessig shorter aksjer. Samtlige "long only" aksjefond vil svinge i takt med markedet, selv om graden av samvariasjon varierer.

Utvalget av aksjefond er meget stort. De første aksjefondene ble laget kun for å gi investorer en kostnadseffektiv måte å investere i aksjemarkedet på, og dermed skape et godt verktøy for langsiktig sparing. Litt satt på spissen kan man si at disse fondene ofte ikke hadde noen klar strategi, men kun skulle sitte med en godt diversifisert (spredd) portefølje av aksjer. Ønsker man som investor kun dette kan man med fordel velge et av de billige indeksfondene som har blitt tilgjengelige de senere år. Eksistensen av mange slike "gamle" fond kan også forklare hvorfor undersøkelser viser at et så stor antall fond har problemer med å slå markedet avkastningsmessig.

Hovedtyper av aksjefond

  • Indeksfond - Fond som passivt, og til en lav forvaltningskostnad følger en indeks. Det betyr at fondet består av samme aksjeutvalg og vekting som en referanseindeks, som f.eks. Oslo Børs Fondsindeks, Eurostoxx 600, eller amerikanske S&P 500.
  • Aktive fond - Fond der forvalteren har en aktiv strategi for forvaltning av fondet, som regel med en uttalt målsetting om å f.eks. gi høyere avkastning, eller lavere risiko enn en referanseindeks. Fondet har derfor en portefølje som avviker betydelig fra indeksen den måler seg mot.
  • Geografiske fond - Fond som i sitt navn har en klar indikasjon på hvilken region de investerer innenfor. Eksempelvis Norge, Norden, Europa, Øst-Europa, Emerging Markets, Asia, etc. Dette kan være både indeksfond eller aktivt forvaltede fond.
  • Sektorfond/bransjefond - Fond som investerer i selskaper basert på hvilken sektor de tilhører. Eksempelvis Teknologi, Healthcare, Biotech, Bank/Finans, eller Sjømat. Igjen kan dette være både indeksfond eller aktivt forvaltede fond. Vær oppmerksom på at noen sektorer er brede, mens andre er mye smalere.
  • Largecap/SMB - Fond som velger aksjer utfra selskapets markedsverdi. «Large cap» betyr at fondet foretrekker de største selskapene, mens SMB betyr små og mellomstore bedrifter.
  • Faktorfond - Fond som automatisk følger en eller flere kvantitative utvalgskriterier for aksjer. Dette kan være størrelse, momentum, kvalitet (robusthet), vekst i inntjening, utbytte eller liknende. Disse har ofte en forvaltningskostnad høyere enn indeksfond, men lavere enn aktivt forvaltede fond.
  • Strategifond - Fond som forvalter sin portefølje etter en aktiv strategi basert på klart kommuniserbare kriterier. Eksempler på dette er fond som kjøper «kvalitetsaksjer» (solide selskaper), verdiaksjer eller selskaper med presumptivt lavere risiko og svingninger enn markedet totalt. Andre strategier kan være mer orienter mot vekstselskaper eller bruke trend/momentum/sentiment som utvalgskriterier.
  • ESG - Dette er fond der vurderinger knyttet til etikk, bærekraft og ansvarlig selskapsstyring er avgjørende for hvorvidt selskaper får være med i fondet. I mange tilfeller er også «grønne» fond med i denne kategorien.  
  • Hedgefond - Hedgefond (også kalt spesialfond) har generelt større frihetsgrader i sin forvaltning enn det tradisjonelle fond har. Dette kan inkludere muligheter til å handle både aksjer, rentepapirer, og råvarer. Videre til å kunne gå både long og short, samt handle derivater som opsjoner, futures og annet både i spekulasjonsøyemed og som sikring. Dette betyr at hedgefond kan ha en avkastning som ikke svinger i takt med det øvrige aksjemarkedet, noe som gjør de til et interessant alternativ. Noen oppfatter hedgefond som høyrisiko-fond, men ofte er det faktisk motsatt. Målet for mange av disse er å gi en positiv totalavkastning uavhengig av markedsforholdene. Risikoen knytter seg i større grad til at det er vanskelig for investorer å få god innsikt i hva forvalterne driver med, og hva som er eksponeringen til fondet.

Rentefond - Obligasjonsfond

  • Obligasjonsfond - Fond som kjøper lån utstedt av stater (statsobligasjoner), eller kommuner/fylker og liknende. Disse regnes i hovedsak som sikre betalere, så dette er rentepapirer med begrenset kredittrisiko. Renterisikoen kan imidlertid være betydelig i disse, og generelt størst i obligasjonsfondene som holder de lengste obligasjonene. Samtidig er det gjerne høyere rente på lengre obligasjoner, så dette må veies mot hverandre.
  • Pengemarkedsfond - Dette er også fond som holder obligasjoner, men der obligasjonene har under 1 års gjenværende levetid. Obligasjonene kalles da pengemarkedsinstrumenter eller sertifikater. Renten på disse er ofte lavere enn på lengre obligasjoner, men rente- og kredittrisikoen er likeledes mindre.
  • Selskapsobligasjonsfond - Disse kjøper lån utstedt av bedrifter. Som regel holder slike fond en portefølje av relativt sikre obligasjoner utstedt av kjente industribedrifter i inn- og utland. Kredittrisikoen til slike obligasjoner regnes som regel som god, og i mange tilfeller er de koblet mot flytende rente slik at renterisikoen også er lav. Det attraktive med slike fond er derfor en god løpende rente, lav kredittrisiko og lav renterisiko.
  • Høyrentefond - Dette er selskapsobligasjonsfond som investerer i lån utstedt av mindre sikre betalere. Dersom en bedrift med vanlige obligasjonslån havner i en negativ utvikling (f.eks. pga fall i oljepris etc), vil «ratingen» (vurderingen) av deres gjeld ofte bli nedgradert av internasjonale byråer som driver med kreditt-rating. Lånet defineres da som høyrente, eller «High-yield». Høyrentefond holder porteføljer av slike lån, som dermed har betydelig høyere kredittrisiko enn vanlige selskapsobligasjonsfond. Også lån fra stater i vanskeligheter kan havne i denne kategori. Høyrentefondene har høyere svingninger enn øvrige rentefond, men betalingen for dette er en (som regel) mye høyere avkastning over tid.

 Kombinasjonsfond

Kombinasjonsfond er som navnet sier en kombinasjon av rente- og aksjefond. Man investerer dermed i en ferdig portefølje av verdipapirer, ofte sammenlignet med den profesjonelle forvaltere som Oljefondet eller Folketrygdfondet har. Kombinasjonsfondene er i motsetning til hedgefondene «long only», gjennom at de ikke går short aksjer eller i utstrakt grad benytter sikringsstrategier i derivater.

Hovedtyper av kombinasjonsfond

  • Aktive kombinasjonsfond - Dette er fond som har en stor frihetsgrad til å tilpasse sin aksje- og renteandel etter markedsforholdene, f.eks. med en max/min på 30/70% på begge aktivaklassene. Fondene er som regel også aktive i sine aksje- og rentevalg.
  • Fond med fast aksjeandel - En stor mengde fond tilbudt av de største bankene og forvaltningsselskapene har navn som ender på 80, 60, 40 etc. Tallet refererer da til aksjeandelen i porteføljen, og det resterende er plassert i rentepapirer. Ofte er aksjeandelen i disse fondene igjen plassert i en samling av bankens øvrige aksjefond, samt tidvis noen eksterne fond.  De fleste banker tar ikke noe påslag i kostnad i forhold til forvaltningskostnaden i de underliggende fondene, men det fins noen unntak. Denne type fond ligner også på de som tilbys gjennom systemer for innskuddspensjon i bedrifter.

Pareto Fondssenter åpner i dag

I dag lanserer Pareto et fondssenter for våre kunder, der man fra første dag kan handle i mer enn 250 fond i alle de kategorier som er nevnt i denne artikkel. Vi kommer i tiden fremover til å legge til flere digitale hjelpemidler som vil hjelpe deg til å sortere og velge de fond som passer best for deg. Vi syns fond er et glimrende investeringsverktøy for folk flest, og selv de som er svært aktive med trading og investeringer i  enkeltaksjer har gjerne fondsinvesteringer ved siden av.

Vi håper beskrivelsen ovenfor kan være til hjelp når du vil orientere deg i den jungel av fond som fins tilgjengelig der ute. For en nærmere gjennomgang av hva et fond egentlig er, og hvordan det forvaltes, se gjerne denne dybdeartikkel

Ha en god fondssommer!

 

For løpende oppdateringer om marked og investeringer, følg meg gjerne på twitter på @KarlOStrom

 

Økologiske investeringsråd



 

Kan naturen gi deg innspill til hvordan du bør styre dine investeringer? Ja, naturligvis.


Jeg befinner meg på denne inneklemte arbeidsdagen på Hadeland, der våren er i ferd med å gli over i sommer. Sittende i skogkanten kan man observere hvordan skog og vekster gror på alle kanter, og se det yrende fugle-, dyre- og insektlivet som entusiastisk drar nytte av dette. Det slår meg at det man kan se i naturen på en dag som dette på mange måter er akkurat det samme som en investor kan se i aksjemarkedet, og man kan trekke noen lærdommer av dette.

Kapital


La oss ta trærne som eksempel. Hva om et tre var et selskap? Det faller masse kongler til marken på et vanlig år, og hver av disse har mange frø. Dette kan sammenlignes med løs «kapital» som flyter rundt i vårt økonomiske system. I likhet med konglefrøene i naturen går mesteparten av kapitalen til løpende forbruk. De fleste frøene blir spist av ekorn, fugler og andre, men noen klarer seg og havner på en gunstig plass for å kunne gro. Dette er «såkorn-kapital» for naturen, på samme måte som den som i kapitalmarkedet havner i oppstarts-selskaper. Gründere og organisasjoner som Innovasjon Norge vil trolig kjenne seg igjen i dette. 

Av alle forretningsideer som lanseres og alle selskaper som årlig startes blir det store flertall aldri noe stort. Tvert om dør de fleste en tidlig død, grunnet dårlig ide, dårlig marked, uheldig timing, dårlig gjennomføring, mangel på kapital, tøffere konkurrenter, eller liknende. Konglefrøene som ikke umiddelbart ble spist lider samme skjebne. Få er de som kommer igjennom denne fasen.

Oppstart/venture


Men noen får vokse, og de frø som har den rette kombinasjonen av gunstig plass, næringsstoffer, solforhold og flaks kan vokse. Dersom en gartner griper inn og styrer disse forholdene kan overlevelsesgraden også økes dramatisk. Frø som kommer inn i en slik fase på den rette måten kan vokse raskt, og prosentvis er ingen vekstfase raskere. I kapitalmarkedet er det venture-kapitalistene som er de finansielle gartnerne på denne arenaen. Dette kan være investeringsbanker, børsnoterte og private investeringsselskaper, åpne og lukkede Private Equity (PE) fond, men også ofte allerede store selskaper som vil sikre seg posisjon i spennende teknologier eller markedsnisjer. Konsulentselskaper, meglerhus, advokater og andre rådgivere begynner også å komme på banen i denne fasen. Vi i Pareto møter massevis av denne type selskaper, og å hjelpe de videre er en sentral del av vår kjernevirksomhet.


 

Vekst

Om konglefrøet har slått rot og kommet seg levende gjennom sine første leveår begynner den mer tradisjonelle vekstfasen. Nå kan alle se at det er et lite tre som står der, men det ser lite oppsiktsvekkende ut i forhold til alle de andre liknende trærne rundt, og ikke minst i forhold til de store og modne trærne som dominerer landskapet. Det er heller ikke lett å gjette om treet kommer til å bli stort, eller om et av de fire-fem andre som står rett ved siden av kommer til å bli vinneren. 

I kapitalmarkedet finner man mange som investerer i denne type selskaper, og her er også utvalget for vanlige fondsinvestorer betydelig. Det fins mange aksjefond i klassen «vekstfond» eller «SMB-fond» som opererer i dette markedet. I motsetning til Private Equity fondene er disse forvalterne i hovedsak passive investorer, som i mindre grad går inn og styrer i selskapene. Vekst/SMB fondene holder som regel også en noe bredere portefølje enn mange andre aksjefond. De har mindre kapital i hvert selskap, men flere selskaper. Dermed vil man kunne tåle at noen går dårlig, for det veies opp av de mange som går greit eller bra, samt de få som kanskje blir stjerneinvesteringer. Har forvalteren den rette kombinasjon av dyktighet og hell vil flere av selskapene han/hun har gått inn i bli store og ha en sterkere og lengre vekstbane enn vanlig. Om markedsmomentum i tillegg er godt blir det gjerne fornøyde investorer i fondet, og bonus til forvalter.

Moden fase


Etter den første sterke vekstfase går trærne inn i en mer moden fase, men med fortsatt pen vekst. På grana sees gjerne en ny ring av greiner hvert år, og etter hvert vil det nye treet selv utvikle frø i kongler. I kapitalmarkedet ser man akkurat det samme. De fleste selskapene tjener penger hvert år, og gjennomsnittlig er inntjeningen som regel positiv selv i de verste uår. Det bygges kapital, på samme måte som et tre bygger årringer. Noen år er gode, og da er årringen bred. Noen er veldig dårlig, og årringen smal. Ligger forholdene til rette vil det i tillegg til vekst bli rom for utbytte (konglefrø).

Selv om skogen i sum vokser hvert år vil altså gjetninger på hvor mye den kan vokse, samt hvilke trær som blir «vinnere» skape kortsiktig dramatikk. Investorer, tradere, forvaltere og aksjemeglere vil kunne kjenne seg igjen i dette.  På dette området er det også noen vanlige misoppfatninger i befolkningen. Mange blir skremt av de kortsiktige svingningene i aksjemarkedet, og man hører ordtak som «man skal ikke satse mer enn man kan tåle å tape» eller «det som kommer opp må komme ned». Dette får mange til å la være å investere, og man parkerer heller kapitalen et sted der den blir en billig innsatsfaktor for andre (bankinnskudd), eller i hus og eiendom som i de fleste tilfeller er formuesobjekter med negativ årlig kontantstrøm. 

Uansett er det i denne relativt modne fase man finner mesteparten av børsverdiene, målt i markedsverdi. Kjøper du et indeksfond kjøper du altså ikke hele «skogen». Du kjøper i de fleste tilfeller kun de modne trærne, mens trær i den sterkere vekstfasen dessverre ofte er utelatt. Oslo Børs Hovedindeks (OSEBX) inneholder kun et sekstitall av de mer enn 200 selskapene som er notert på børsen, men dekker allikevel mesteparten av børsens markedsverdi (skogens biomasse). Den smalere  OBX-indeksen inneholder enda færre. Kun de 25 største får plass her, og nykommerne er få. De fleste norske indeksfond følger OSEBX (gjerne den fondstilpassede OSEFX), eller den smalere OBX indeksen. I utlandet er bildet det samme. Indeksfond er en enkel, billig og bra måte å investere i aksjemarkedet på, men det ligger altså i sakens natur at de ikke reflektere det fulle bildet. Dette skaper rom dyktige aksjeplukkere, og den aktive forvalter.

Vi i Pareto jobber nå med siste innspurt før vi åpner et omfattende fondssenter for våre kunder, og det skal bli gøy å jobbe mye mer med denne type investeringer fremover. Sammen med den kommende aksjesparekontoen skal fondssenteret bli et viktig verktøy for investorer, og målsettingen er at det skal bli lett å finne de fond som passer din ønskede investeringsstrategi best. Gran, furu, bjørk eller eik? Små, store eller gamle trær? Intet svar er riktig for alle.

Stagnasjon og forfall


På et tidspunkt begynner skogens biomasse å vokse saktere enn bankrenten. Dette er da skogeierne begynner å slipe motorsagen, og fyre opp skogsmaskinene. Blir trærne stående lengre vil de vokse lite og etter hvert gli over i gradvis forråtnelse. Underveis produserer de rikholdig med kongler, og i noen tilfeller rotskudd. Selskaper i denne fase utbetaler ofte store utbytter, og ansees dermed som attraktive for et betydelig publikum av investorer som er opptatt av dette. De lave bank- og obligasjonsrentene har ikke gjort dette mindre populært. Selv om disse selskapene kanskje ser ut som de er ekstra sikre i forhold til gjennomsnittet, og ofte får stempel som «utbytteaksjer», «kvalitetsaksjer», «verdiaksjer» eller «lav volatilitet», kan det faktisk gjemme seg en skjult risiko i noen av disse, som eksemplifisert i følgende bilde.


Tallene er fra porteføljen i et kjent internasjonalt utbyttefond. Legg merke til veksttallene. Kilde: Morningstar.
 

I likhet med for skogen er risikoen stagnasjon. Om selskapets omsetning faller kan overskudd gjerne økes fortsatt en liten stund gjennom kostnadskutt. Selskapet strømlinjeformes, frigir arbeidskapital og kan utbetale betydelige utbytter. Det ser bra ut, men det er ikke opprettholdbart. Jeg har selv en viss sans for mange av disse investeringsstrategiene, men investorer som kjøper slike fond bør huske å se på gjennomsnittlig vekst i fondets portefølje. Den bør være positiv, og helst høyere enn renten pluss fondets forvaltningskostnader. Om ikke går du som investor i fellen med å kjøpe noe du tror er levende, men som er dødt og på vei mot inntørking eller forråtnelse.  Det er liten trøst i å ha kjøpt liket mens det var varmt. Du kan tømme lommene dets (utbytte), men det kommer ikke noe påfyll.

Use The Force 

Solen skinner, og det er på tide å ta turen ut igjen etter å ha sett gjennom chartene og nyhetsstrømmen i vårt handelssystem. Fra dag til dag alltid litt uro i markedet, og det skal alltid føles litt spennende når man ser et nedtick eller to i markeder man er eksponert. Skulle man solgt litt etter de siste måneders opptur og kjøpe igjen til høsten? Jeg spør meg selv stadig om denslags, men syns samtidig markedet minner mer om den tidlig forsommer vi ser utenfor vinduene enn om situasjonen rett før en storm. Det føles derfor vesentlig mer behagelig å være en deltaker enn å sitte utenfor markedet (og innenfor vinduene 😊). De som spår neste vinter og dommedag får alltid litt synlighet i media, og det er også sikkert at både vintre og dårlige somre vil komme også i fremtiden. 

Skogen vokser likevel. Det er lettere å spille på lag med naturkreftene enn å gå imot de, og så også i kapitalmarkedene. Intet poeng å ha på seg regnjakken på en solskinnsdag, men det er lurt å ha den hengende tilgjengelig i skapet. Ha en fin dag, en fin sommer og som de sier i Star Wars:

May The Force be with you, always
 

 

Sell in May and stay away?

Denne uke falt internasjonale aksjemarkeder kraftig onsdag og torsdag. Skal det gamle aksjeuttrykket "sell in may and stay away" slå til igjen, eller kan investorer foreløpig ta det med ro? Dette er tema i denne ukes markedsgjennomgang.

Videoen lages av Karl Oscar Strøm, som en kommentar til den aktuelle markedssituasjon. Det tas opp temaer som er av interesse for en som handler aksjer aktivt, eller investerer i fond. Kommentarer må ikke sees på som en direkte kjøps- eller salgsanbefaling. For mer informasjon, se våre nettsider www.paretosec.no

Om å investere i Egenkapitalbevis




Egenkapitalbevisene er «sparebankenes aksjer», og har egenskaper som kan gjøre de spesielt interessante for langsiktige investorer. Se vår guide her.

 

Hva er et egenkapitalbevis?

Det enkleste svaret på dette er at egenkapitalbevis er sparebankenes aksjer, det vil si et verdipapir med omtrent de samme egenskaper med hensyn på risiko og avkastning som aksjer. Kjøper du egenkapitalbevis i en sparebank blir du en eier i bankens egenkapital, og har krav på din del av bankens overskudd (utbytte) på lik linje som om du hadde vært aksjonær i en vanlig aksjebank som eksempelvis DNB.  En sparebank er imidlertid en litt spesiell selskapsform, noe som også gjør at EK-bevisene har litt andre egenskaper enn vanlige aksjer. Kombinert med forholdene gitt av sparebankenes tradisjonelle forretningsmodell, kan dette gjøre EK-bevisene spesielt interessante for forsiktige og langsiktige investorer.

Sparebankenes historiske forretningsmodell

De første sparebanker ble etablert i Storbritannia ved starten av 1800-tallet, og denne organisasjonsformen fins fortsatt i større eller mindre grad i mange kapitalmarked i den vestlige verden. I Norge kom den første sparebank i 1822, og utover resten av århundret ble det opprettet slike banker i de fleste av landets kommuner. Bankene ble ansett som å ha en «spare-oppdragende funksjon overfor allmuen, og har historisk vært en viktig aktør for mange lokalsamfunns selvstyre, finansiering og utvikling. Fortsatt er det mer enn 100 sparebanker i Norge, organisert gjennom Sparebankforeningen.

Det er ingen næringsvirksomhet som er uten risiko, men når man som investor sammenligner sparebanker med andre selskaper vil sparebankene ofte score lavt på risikoskalaen. Det er særlig to forhold som ligger bak dette. For det første har norske sparebanker tradisjonelt operert etter det kjente «kirketårn-prinsippet». Dette prinsippet kan litt tabloid gjengis som at banken bare gir lån til personer og virksomheter de kan se fra toppen av det lokale kirketårnet.  Å kjenne sine kunder godt kan redusere risikoen for tap.

Den andre faktor er at kundemassen i sparebankene har vært dominert av privatpersoner, lokale organisasjoner, landbruk og lokalt småskala næringsliv. Dette har ofte betydd god pantesikkerhet, i tillegg til at risikoen er spredt på en rekke (hver for seg) små engasjementer. Utlånene har også i større grad vært finansiert av innskudd fra kundene enn opplåning i markedet.

Totalt kan man si at sparebankenes forretningsmodell har vært preget av høy soliditet, og lav risiko. Det fins endog store sparebanker som gjennom sin observerbare historie aldri har hatt år med underskudd fra driften. Sparebanken Hedmark, som i disse dager fusjonerer med Sparebank 1 Oslo og Akershus og skal gå på børs som Sparebanken Østlandet (SPOL) er et eksempel på dette. Samtidig er det selvsagt slik at også sparebanker kan gå på tap, og nedgangstider for lokalt næringsliv og boligmarked vil kunne ha merkbar betydning. Ny teknologi, økte krav til tjenester fra kundene, og ny regulering fra myndighetene er også blant faktorene som har ført til økt konsolidering av sparebankene i Norge, og har bidratt til at de fleste sparebanker nå er samlet i de to store alliansene Sparebank 1 Gruppen og Eika Gruppen.

Egenkapitalbevis i forhold til aksjer

Selv om egenkapitalbevisene handles på samme måte som aksjer i markedet, og i anses som sammenlignbare med aksjer av de fleste investorer er det noen strukturelle forskjeller som har betydning. En sparebank er i utgangspunktet en selveiende institusjon, der egenkapitalen er «eierløs». De bankene som av ulike grunner har hatt behov for tilskudd av egenkapital har etablert egenkapitalbevis som én av flere kapitalklasser hos banken.  Det er altså ikke slik at EK-bevis er den eneste egenkapitalen til en sparebank, og den såkalte «egenkapitalbevisbrøken» kan variere betydelig mellom de børsnoterte bankene. Eierne av EK-bevis får aldri full kontroll i en sparebank, men får plass i styret sammen med øvrige representanter fra annet hold. Denne figuren viser de ulike typer kapital i en sparebank, og forholdet i prioritet mellom de:

En viktig faktor er altså at egenkapitalen i sparebankene ikke behandles helt symmetrisk i forhold til fordeling av gevinst og tap. I gode år kan egenkapitalbevisbrøken falle som andel av totalkapitalen fordi utbytte utbetales til eierne av EK-bevis, men hoper seg opp på bankens øvrige kapitalklasser, da ingen eksternt eier og mottar disse pengene. Du kan derfor oppleve som eier av EK-bevis at du eier «litt mindre» av banken hvert eneste år i år med god inntjening.

I dårlige år kan det derimot bli motsatt. Banken får underskudd, men dette regnes mot bankens øvrige fond før EK-beviskapitalen. Å få økt rett til fremtidige overskudd og utbytter er derfor et OK plaster på såret i et dårlig år for eierne av bankens EK-bevis. Nytt i det siste er imidlertid ulike tiltak fra enkelte banker for å holde eierbrøken stabil over tid. Sparebanken Østlandets «kundeutbytte» må sammen med bankens tradisjonelle gavefond sees i denne sammenheng. Tanken er å holde eierbrøken mellom egenkapitalbevisene og øvrig kapital stabil over tid.

Investere i børsnoterte egenkapitalbevis

På Oslo Børs er det notert et tyvetalls sparebanker. Stavanger-baserte SR-Bank er den største med en børsverdi nær 20 milliarder, men også den eneste som har blitt omdannet til aksjebank. Størst av bankene som er investerbare gjennom Egenkapitalbevis er dermed Sparebank 1 SMN (MING), Sparebank 1 Nord-Norge (NONG) og Sparebanken Vest (SVEG). I år ventes det at den siste av de større norske sparebankene skal børsnoteres, gjennom at Sparebanken Hedmark har fusjonert med Sparebank 1 Oslo Akershus og søker børsnotering under navnet Sparebanken Østlandet. Du vil kunne tegne i denne børsnoteringen gjennom Pareto, og vi legger ut flere detaljer når tiden nærmer seg. Du kan ellers følge med på nyheter om dette på bankens egne nettsider her

Paretos bankanalytikere følger de fleste av de noterte norske sparebankene. Investorer i sektoren vil finne sektorrapporter, analyser og kommentarer knyttet til enkeltbanker på våre nettsider. Våre kunder kan også abonnere på disse på e-post, og motta en ukentlig oppsummeringen av finanssektoren kalt «FIG Weekly».   

De børsnoterte egenkapitalbevisene har svingt mer enn vanlig i kurs de siste par årene, hovedsakelig som følge av de problemer oljeprisfallet har ført til i noen regioner, samt økte kapitalkrav fra myndighetene. Vi forventer at denne fasen nå i hovedsak er over, og at fokuset igjen blir rettet mot egenkapitalbevisene som relativt sikre langsiktige investeringer med høye årlige utbytter. Egenkapitalbevis ble brukt som eksempel på "traust og kjedelig" investering, men som kunne gi høy avkastning over tid i mitt tidligere blogginnlegg her. Kanskje det er noe for deg?



Vår siste sektorrapport om sparebankene er tilgjengelig for kunder på våre nettsider her.

Hør også gjerne vår podcast om sparebankene her

Innlegget publiseres også på våre nettsider, her

Toppbildet er tatt av artikkelforfatteren, og viser steinringen på Bilden, et tradisjonelt jordbrukslandskap på Tingelstad, og i nedslagsfeltet til Sparebank 1 Ringerike Hadeland (RING). Grafene er fra sektorrapport om Sparebanker, publisert av Pareto 10. mars 2017.

Selg taperaksjene



Dette er innlegg 3 i serien «Hvordan tjene mer på aksjer», og viser hvordan enkle grep kanskje kan gi deg langt høyere avkastning på din aksjehandel.
 

Mitt første blogginnlegg om dette temaet viste at de fleste privatpersoner som investerer i aksjer holder oppsiktsvekkende få aksjer i sin portefølje, og at dette i seg selv kan være en forklaring på hvorfor så mange sliter med å oppnå gode resultater. Få kjenner til at å ha så smale aksjeporteføljer står i sterk kontrast til de finansfaglige anbefalinger, og bransjestandarden for de som driver forvaltning på profesjonell basis. I et regneeksempel viste jeg at ved å øke porteføljestørrelsen til opp mot 10 aksjer, ville risikoen reduseres betydelig og de fleste ville oppnå et bedre langsiktig resultat, noe som også er helt i tråd med grunnleggende finansteori på området.


Blogginnlegg nummer to viste at hvilken type aksjer man velger vil ha stor betydning for resultatet. Det ble vist at strategien med å velge «vinneraksjer» og ri de videre, er vesentlig bedre enn å velge «tapere» og håpe at disse skal snu. Det er med god grunn at «Let the trend be your friend» er et kjent ordtak innen aksjehandel. Det ble også vist at en enkel defensiv strategi der du velger «trauste» aksjer ofte kan gi høyere avkastning enn en portefølje av gjennomsnittsaksjer. Også dette er en kjent effekt i finansmarkedet, og er grunnen til at flere forvaltningsmiljøer de senere år har startet å tilby fond som følger denne strategien (ofte kalt «low volatility», «quality» eller liknende. Trauste aksjer er kjedelig, men lønnsomt.

Kan det bli bedre?

Ja, det kan det. Jeg har lovet å vise en mer offensiv strategi for de som er ute etter enda høyere avkastning, og nå kommer det.

Igjen er dette et eksempel som tar utgangspunkt i det samme regneeksempelet jeg skisserte i blogginnlegg 1 og 2. Jeg gjør som tidligere ingen antagelser om at investorene har «flaks», eller er smartere enn gjennomsnittet. Det er heller ikke nødvendig. Mitt poeng med eksempelet er å vise en rent mekanisk metode, som er lett å følge og som alle kan lære seg. Dette er også en strategi som er i aktiv bruk blant de fleste som lever av aksjehandel (trading) på profesjonell basis. Er man i det litt filosofiske hjørne kan man også si at grunntanken i strategien er flere tusen år gammel, og har vært brukt av bønder både på plantevekster og husdyr. Rett og slett fordi den virker.

Luk ut taperne - la vinnerne vokse

La oss som tidligere anta at vi plukker 20 porteføljer tilfeldig fra det utfallsrom jeg skisserte i regneeksempelet. Aksjene du plukker kan i verste fall gi -85% avkastning kommende år, i beste fall +100%, og gjennomsnittet er 10%. I tråd med hva jeg konkluderte med i blogginnlegg 1 velges porteføljer bestående av 10 aksjer, slik det er vanlig å gjøre blant profesjonelle forvaltere. Allerede med dette gjør man noe uvanlig i forhold til gjennomsnittsinvestoren i markedet. En spørreundersøkelse i Facebook-gruppen «Norske Aksjer» viste at kun 7% av de mer enn 650 investorene hadde som svarte på undersøkelsen hadde såpass god risikospredning. Størst var gruppen som holdt kun 3 aksjer eller færre. 

Det nye denne gangen er at vi ikke lar de 10 aksjene utvikle seg fritt gjennom hele året før vi gjør opp status. Vi selger oss ut av de som faller, og beholder de som stiger. Dette kalles «stop-loss», og kan utføres automatisk hos de fleste meglerhus. La oss si at vi setter en grense på 10%, og ikke vil beholde en aksje som faller mer enn det. Om denne grensen passeres går en salgsordre i markedet, som altså vil bli utført på 10% eller marginalt lavere enn dette. I regneeksempelet har jeg nå lagt inn at alle aksjer som plukkes inn i porteføljen og som tidligere ville bidratt med en avkastning lavere enn -10%, nå stoppes ut på -11%. Resultatet er som følger:

Standardavvik er et mye brukt mål på risiko (ventede svingninger) når man omtaler aksjeporteføljer.

Ved en enkel og automatiserbar strategi der taperne i porteføljen lukes ut slik at ingen aksjer gir deg mer enn max 11% tap gir altså nesten en dobling av gjennomsnittlig avkastning, samtidig som risikoen reduseres med nær en tredjedel. Dette er imponerende tall!

Dersom vi i stedet for å lage et gjennomsnitt av de 20 porteføljene i stedet ser for oss at hver av trekningene representerer et år, og legger de etter hverandre får vi også interessante resultater. Når dette ble gjort for en standard 10 aksjers portefølje så vi at 100.000 investert i år 1 vokste til 450.000 i år 20. Legger man de 20 årene med stop-loss strategi etter hverandre vokser 100.000 investert i år 1 til 1.870.000 i år 20. Dette er 5 ganger høyere avkastning enn uten stop-loss! Burde være interessant for noen og enhver.

Ytterligere forbedringer

Mange spør seg sikkert om dette er realistisk, og kan gjennomføres i praksis. Svaret er ja på begge, og i virkeligheten vil man trolig kunne oppnå enda bedre resultater enn i vårt regneeksempel. For det første fordi man kan bruke en variant av stop-loss systemet som heter «trailing stop». Dette er en ordretype der stop-loss alltid forholder seg til prosentvis fall i forhold til høyeste kursnivå som aksjen har hatt etter at du la inn ordren. Om en aksje stiger 5% etter at du har kjøpt den, for deretter å falle som en sten vil du med 11% trailing stop komme ut med en minus på ca 6% i forhold til kjøpskursen din. Bruk av trailing-stop vil systematisk bedre avkastningen din gjennom at stop-loss tapene reduseres.

For det andre kan du re-investere pengene som er frigitt når en aksje går ut på stop-loss i stedet for å sitte cash uten rente som jeg har lagt inn i regneeksempelet. Kanskje er du mer heldig med neste aksje du plukker? De færreste aksjene i vårt eksempel går jo ut på stopp, mens flertallet gir en bedre avkastning. Også denne re-investeringen kan således antas å systematisk bidra til høyere avkastning.

Struktur og disiplin 

Som fyldig omtalt i blogginnlegg 1 er det altså tilfelle at den gjennomsnittlige private aksjehandler som regel oppnå en svakere avkastning enn det aksjemarkedet totalt gir. Etter min mening burde det faktisk vært omvendt. En forvalter av et aksjefond vil forhåpentligvis ha bedre innsikt i aksjemarkedet, og bedre informasjonstilgang enn en vanlig privatinvestor, men han/hun er samtidig mer bundet av regler, mandater og størrelsen på porteføljen enn det de fleste private aksjeinvestorer er. Aldri har informasjonstilgangen vært bedre, eller kostnadene ved å handle aksjer vært lavere enn nå. Forutsetningene for å kunne forvalte egen aksjeportefølje på en god måte er absolutt til stede. 

Jeg håper de som har lest disse blogginnleggene har tolket budskapet som gode nyheter. Det er etter min mening ikke mangel på informasjon, eller intelligens (sunt bondevett) som er årsaken til den gjennomsnittlig svake avkastningen. Det er mangel på struktur og disiplin. Sistnevnte er noe alle kan lære, på samme måte som med et hvert annet håndverk. Det tar tid, og er tidvis kjedelig, men belønning venter den som er villig til å gjøre denne innsatsen.

Et praktisk eksempel

Jeg har sett og møtt tusenvis av private aksjehandlere, og får stadig spørsmål via sosiale media på hva jeg «syns om» en aksje. Dette er vanskelig å svare på, men altså ikke nødvendigvis av den grunn folk tror. Det er vanskelig fordi jeg ikke har mulighet til å sjekke om min kommentar blir satt inn i den rette porteføljestruktur og om aksjeposten blir fulgt opp disiplinert. Får jeg f.eks. spørsmål om hva jeg syns om African Petroleum vil svaret akkurat nå være at vi i Pareto ser den som et interessant case med potensielt stor oppside, men med høy risiko. Samtidig ser alle at aksjen har steget mye i det siste, og har store svingninger. Hvordan forholde seg til dette på en faglig riktig måte?

Først må man være sikker på at investoren forstår hva slags type aksje dette er og har en investeringsstrategi der det er naturlig å gå etter slike aksjer. Deretter må aksjeposten tas i riktig størrelse i forhold til investorens øvrige investeringer. F.eks. slik at max 10% av total kapital settes i dette caset. Deretter må man være sikker på at investoren følger opp aksjeposten med en stop-loss som passer til aksjens handelsmønster. Dette kan være en fast prosent som indikert i regneeksempelet lenger opp, eller tilpasset det tekniske bildet i aksjen (f.eks. selg når den bryter trender eller støttenivåer). Det viktigste med en stop-loss strategi er å ha den, og å følge den. Jeg har skrevet mer om dette i et blogginnlegg på våre hjemmesider.

Først når man vet at denne strukturen er på plass kan egentlig spørsmålet om timing for kjøp eller salg komme opp. Prosessen for kjøp (eller shortsalg) bør altså være slik:


 

Etter min erfaring er det boksen i midten som stort sett mangler for de fleste som starter med aksjehandel, og det er samtidig den viktigste. Få dette på plass, og resultatene kommer trolig til å bli bedre. 

PS: Dette blogginnlegg og eksemplene over er ment å illustrere poenger av nytte for de fleste, og gjengir på et mer folkelig vis nokså standard teori innenfor finansfaget. Jeg oppfordrer gjerne folk til å regne på slike eksempler selv, samt sette seg inn i artikler skrevet om disse temaer tilgjengelig på internett. 

For mer kommentarer om aksjer kan jeg følges på Twitter som @KarlOStrom, og det anbefales også å følge @paretosec og vårt nettsted www.paretosec.no Vi fokuserer på kunnskap, gode ideer og de beste handelsverktøyene for deg som handler aksjer.

Bildene er tatt/laget av artikkelforfatteren. 

#aksjer #investeringer #sparing #økonomi #aksjefond #fond#aksjehandel #aksjeportefølje #kjedeligeaksjer #stop-loss
 

Er aksjemarkedet dyrt priset?

Man ser stadig uttalelser fra enkelte økonomer og strateger som påstår at markedet er dyrt priset, og implisitt gir en salgsanbefaling på markedet. Norge er et lite aksjemarked, og selskapene på vår børs prises ofte på linje med tilsvarende selskaper internasjonalt. Stemningen i markedet svinger også ofte i takt med markedene ute, og særlig USA som står for nær 50% av verdens noterte aksjeverdier. Vi ser derfor nærmere på prisingen i USA i denne videokommentar, med utgangspunkt i de tallene selskapene har levert og ventes levere kommende år.

Andre temaer er porteføljestruktur og aksjeutvelgelse for privatinvestor, noe mine øvrige blogginnlegg på Nettavisen har handlet om. Se innlegg 1 "Hvordan tjene mer på aksjer", og 2 "Velger du riktige aksjer". Til slutt blir det en teknisk gjennomgang av enkelte biter av markedet, og vi ser spesielt på oljeaksjene som har trukket Oslo Børs noe ned de siste uker.

Velger du riktige aksjer?



Dette er innlegg 2 i serien «Hvordan tjene mer på aksjer», og vi ser her på hvordan velge bedre aksjer.

Hva vet vi så langt?

 

Forrige blogginnlegg omtalte at den typiske privatinvestor oppsiktsvekkende ofte ikke klarer å oppnå like god avkastning som markedsindeksen. Min påstand var at dette ikke skyldtes at investorene var uintelligente eller uheldige, men heller kan tilskrives måten de styrte sine investeringer på. Dermed blir det også lettere å gjøre noe med problemet. Det ser ut som veldig mange kjøper feil aksjer, til feil tid, i feil mengde og har feil oppfølging av posisjonene sine.

 
Vi gikk i dybden på påstanden «i feil mengde» ved å gjennomføre en spørreundersøkelse på Facebook-gruppen «Norske Aksjer», som har mer enn 7000 medlemmer.  Undersøkelsen viste at et overraskende stort antall (39%) hadde 3 eller færre aksjer i porteføljen sin, og at ytterligere 36% hadde mellom 3 og 6 aksjer. Kun 7% hadde fler enn 10 aksjeposter i sin investeringsportefølje. Dette i sterk kontrast til profesjonelt forvaltede porteføljer, som typisk inneholder 10 eller flere aksjer (se Paretoporteføljen for eksempel).

 
Jeg laget en forenklet modell over aksjemarkedet (se lenger ned), og viste med et regneeksempel at mindre porteføljer har langt høyere risiko (svingninger) og derfor ofte lavere gjennomsnittlig avkastning enn bredere porteføljer. At mange holder et for smalt antall aksjer i sin portefølje, og med dette kan forvente store svingninger er dermed påvist som en mulig årsak til at den typiske investor gjør det svakere enn markedet. Denne effekten blir forsterket over tid, noe jeg skriver mer om lenger ned.


«Feil mengde» er altså en årsak. For mange holder for smale porteføljer. I dag skal på om «feil aksjer» også kan ha en virkning.

Trenden er din venn

 

Utrykket «let the trend be your friend» er et kjent mantra blant teknisk orienterte tradere og investorer, noe jeg selv også regner meg som. Å gå med strømmen oppfattes imidlertid av mange som for lettvint. Det påstås stadig at de beste investeringer gjøres ved å gå imot markedet ved å være såkalt «kontrær» i sine investeringer. Hvem liker vel ikke å gjøre et kupp? Betale 50 øre for verdier for en krone? Det som har kommet opp skal vel komme ned, og det som har falt skal vel komme opp? 


Det kan selvsagt være noe fornuftig i disse uttalelser, og enkelte kjente investorer har også hatt stor suksess med denne tilnærmingen. De liker i alle fall å påstå dette. Min erfaring er dog at det krever betydelig innsikt og arbeid med investeringene, samt en god teft for timing for å gjøre kontrære investeringer godt. Er man ikke fulltids investor (og selv da) er dette vanskelig. 


La oss derfor se på et lite trend-eksempel. I vårt handels- og analysesystem Infront Active Trader hentet jeg opp samtlige aksjer som er notert i Oslo, og sorterte de på avkastning for 2016. Deretter ble de plassert i to porteføljer. Den ene inneholder de 10 vinnerne fra i fjor, og den andre inneholder de 10 svakeste aksjene fra 2016. Snitt-aksjen i vinnerporteføljen var opp sterke 338% i fjor, mens snittet blant taperne var et fall på hele 84%.

 
La oss så tenke oss at du gjorde denne sorteringen på nyttårsaften og kjøpte de 10 taperne eller de 10 vinnerne første dagen børsen åpnet igjen etter nyttår. Hvordan hadde det gått? Lønnet det seg å være trendfølger eller å gå mot strømmen? Fasiten i dette enkle eksempelet er nådeløs:



Man blir ikke rik ved å følge saueflokken, sies det. Vel, vel. Som vi ser er 8 av fjorårets ti vinnere sterkt opp også hittil i år. Kun to av vinnerne har hatt negativ kursutvikling. Hadde du kjøpt en likevektet portefølje med denne enkle sorteringen ved nyttår ville du vært opp 71% på litt over ett kvartal. Til sammenligning har hovedindeksen på børsen gått omtrent i null denne perioden.


Foretrekker du å gå imot strømmen og kjøpe taperne? Aksjer som har falt 84% må vel snart snu? Vel, det sies at definisjonen på en aksje som har falt 90% er en som har falt 80% og deretter halvert seg. Hadde du valgt fjorårets tapere ville du vært ned ytterligere 44% hittil i år. Ikke en eneste av taperne har hatt positiv avkastning i år.


Jeg er klar over at problemstillingen er satt veldig på spissen i dette eksempelet. Andre tidsperioder ville gitt andre resultater, og dette stort sett aksjer med betydelig risiko. Det gjemmer seg allikevel et råd i dette eksempelet, som har god dekning også innenfor litteratur om trading og investeringer: Følg trenden. 

Kjedelige aksjer kan være en vinnerstrategi

 

I forrige blogginnlegg laget jeg en forenklet modell over aksjemarkedet som ble brukt til å eksemplifisere effektene av ulik porteføljestørrelse. I denne deler vi aksjene inn i tre grupper, «Falne engler», «Trauste aksjer» og «Gullfugler» sortert etter avkastning:

Gjennomsnittsavkastningen i dette utvalget er omtrent den samme som vi ser i lengre tidsserier på børsene, det vil si 10 %. For å regne statistisk på det har jeg plukket 20 porteføljer på 10 aksjer hver utfra dette utvalget. Dette utvalget hadde en snittavkastning på 8,7% og et standardavvik på 14%. Det betyr at man ved å plukke aksjer tilfeldig på denne måten ville du i 2/3 av tilfellene få en avkastning lik snittet +/- ett standardavvik, eller mellom -5,3% og +22,7. Videre vil 95% av tilfellene ventes ligge innenfor to standardavvik fra snittet, eller mellom -19,7% +36,7%. Ikke ulikt hva vi kan observere i markedet i normale år.


Men akkurat som i fotball er det mulig å vinne en kamp gjennom å være defensiv. Internasjonalt er det gjort mye forskningsarbeid på dette, og endog etablert aksjefond som følger ulike former for «low volatility» strategier. Oversatt fra finansnerdisk betyr dette som oftest å plukke kjedelige aksjer.
Tenk deg derfor at du velger kun trauste aksjer i porteføljen din. Dette betyr typisk store industriselskaper som Norsk Hydro og Kongsberg Gruppen, konsumaksjer som Orkla og Borregård, eller Finansaksjer som DNB og alle Sparebankene. Anta så at av 10 aksjer du definerer som traust og kjedelig i år vil 7 av 10 falle i kategorien «kjedelig» også til neste år. 3 av ti havner enten i kategori «Fallen engel» eller «Gullfugl», som betyr enten vesentlig høyere eller lavere avkastning enn de trauste. Jeg har dog luket ut den aller beste (100%) og aller svakeste (-85%) av utvalget for økt realisme. Hvordan vil slike porteføljer se ut?


På samme måte som over har jeg plukket 20 porteføljer på denne måten. Snittavkastningen ble 9,47%, og standardavviket 6,24. Slike porteføljer ville i 2/3 av tilfellene ha avkastning mellom +3,2 og +15,7%, og i 95% av tilfellene ligge mellom -3 og +22%. Vi ser altså at ved å velge kjedelige aksjer vil du ha en gjennomsnittlig avkastning omtrent lik den vi ser på vanlige aksjeporteføljer, men svingningene vil være betydelig mindre. Mange vil nok foretrekke dette, dersom de liker å sove bedre om nettene.

Kjedelig er bra over tid


Mange syns at det er gørr å kjøpe kjedelige aksjer, men det er nok av eksempler på investorer som har vært suksessfulle over tid har gjort nettopp dette, noe som ble omtalt i Paretos podcast om sparebankene for noen uker siden. Grunnen til at dette fungerer så bra over tid gjemmer seg faktisk i det statistiske materialet over, men er en effekt få aksjekommentatorer fokuserer på. Kjedelig er bra over tid, på grunn av rentes-rente effekten.


Avkastning måles typisk på årsbasis, og på lengre tidsserier lager man ofte et gjennomsnitt av dette. Det er dette som ligger til grunn når diverse strateger og fondsselgere sier at langsiktig avkastning i aksjemarkedet er ca 10% årlig. Dette stemmer med historikken, men svingningene fra år til år er betydelige. I mine regneeksempler over har jeg konstruert utvalget slik at det gir svingninger omtrent lik «vanlige» år i aksjemarkedet. Vit derfor at dette er mindre svingninger enn hva man kan observere over tid i markedet, men dog velegnet for å lage et relevant regneeksempel.


La oss i stedet for å se på gjennomsnittet av de ulike aksjeporteføljene tenke oss at vi legger de etter hverandre. Første trekning av 10 aksjer blir år 1, neste år 2 og så videre. Med 20 porteføljer i utvalget kan vi dermed modellere utviklingen over 20 år, og sammenligne den med gjennomsnittet. Da dukker interessante effekter opp.


100.000 plassert i en vanlige 10 aksjes portefølje ville i vårt eksempel vokst til anstendige 450.000 over 20 år. Om man i stedet ville gitt de 100.000 gjennomsnittet av den årlige avkastningen (8,71%) over 20 år ville beløpet faktisk vokst til 531.000. Uansett hvordan man regner på det blir det slik. Hvorfor? Jo, løsningen er å finne i de årene der avkastningen er negativ. Enkelt sagt kan man si at om kapitalen din faller 50% må den stige 100% for å komme i null igjen. Man må derfor passe seg veldig for negativ avkastning i enkelt år, da dette ødelegger rentes-rente effekten.


I porteføljen med de kjedelige aksjene er avkastningen sjelden spektakulært god, men den havner også sjelden under minus. Om jeg på samme måte som over starter med 100.000 og kjører 20 år med «kjedelig» portefølje ender kapitalen på 592.000. Dette er hele 31% mer enn for standard aksjeporteføljen fra eksempelet lenger opp. Om man gir de 100.000 snittavkastningen på 9,47% i 20 år får man 611.000. Forskjellen ned til de ujevne 592.000 er der fortsatt, men den er nå veldig liten. Dette rett og slett fordi man sjeldnere havner betydelig i minus med en slik portefølje. Du blir ikke satt så mye tilbake i dårlige år, mens de fleste år er relativt gode. Over tid blir effekten av dette stor, som illustrert i grafen under. Jo lengre vi kjører en slik sammenligning, jo større vil forskjellen bli.



 

Vinnerstrategier i aksjemarkedet


Vi har i dette innlegg sett på noen strategier som kan hjelpe deg til å få bedre avkastning på aksjer over tid. Tips 1 er som nevnt i forrige blogginnlegg å ha en bred nok portefølje til at risikoen blir balansert (se Paretoporteføljen for eksempel). Tips 2 er å følge vinnerne. Det er lettere å investere i retning trenden, enn å prøve å time når tapere skal snu. Tips 3 er å velge «kjedelige» aksjer, og holde de over lang tid. 
Som du ser er det ikke noe hokus pokus med disse strategiene, og det er ikke uoverkommelig for noen å gjøre dette om man vil. De færreste gjør det, men det er kanskje også derfor så mange leverer svake resultater?


Det er dog fullt mulig å finne strategier som kan forbedre resultatene ytterligere, og som også kan være enda mer spennende. Dette blir tema i neste blogginnlegg, og jeg skal der i samme regneeksempel vise en teknikk som kan gi mer enn 4 ganger høyere avkastning enn den standard 10 aksjes porteføljen. Følg med. :-)


PS: Dette blogginnlegg og eksemplene over er ment å illustrere poenger av nytte for de fleste, og gjengir på et mer folkelig vis nokså standard teori innenfor finansfaget. Jeg oppfordrer gjerne folk til å regne på slike eksempler selv, samt sette seg inn i artikler skrevet om porteføljestørrelse og low-volatility investing. Litteraturen er rikelig

For mer kommentarer om aksjer kan jeg følges på Twitter som @KarlOStrom, og det anbefales også å følge @paretosec og vårt nettsted www.paretosec.no - Kunnskap, gode ideer og de beste verktøyene.

Bildene er tatt/laget av artikkelforfatteren.

#aksjer #investeringer #sparing #økonomi #aksjefond #fond#aksjehandel #aksjeportefølje #kjedeligeaksjer #egenkapitalbevis

hits